Nesten ferdig infotavle på Løland der Kleivstien starter

Nesten ferdig infotavle på Løland der Kleivstien starter

I disse dager settes den nye informasjonstavlen om Kleivstien(e) opp, akkurat i tide til turen til søndag. Det er Trond Hennestad og Per Einar Bergstøl som har satt opp tavla som er laget av Mindus. Kostnadene dekkes av historielaget. Nå mangler bare teksten og noen bilder før den er klar til avduking før søndagens tur langs både den nye og gamle Kleivstien.

Som en forsmak på årets «Glimt fra Lindesnes», kan man her lese et avsnitt av et intervju som Gunlaug Nøkland har hatt med Ester Gundersen f. Kleiven (f. 1920) der hun forteller litt om Kleivstien:

Det var en stygg skolevei vi hadde — rene «gjeidestien». Kl. åtte om morgenen måtte vi ta ut for å nå fram før skolen begynte, og da var det jo helt mørkt. Noen ganger var det så mye snø at vi sank i helt til livet.

Selve Kleivstien var ikke så lang, kanskje ca. 1 kilometer, men når vi kom ned til dalen, måtte vi gå videre opp langs elva, over brua og bort til Einarsmoen.

Fra Einarsmo kunne vi ikke gå hjem til lunch. Da måtte vi ta med mat. Det var som regel et stykke brød, eller hvis vi kunne få potetkaker var det stor stas.

Vi gikk også Kleivstien når vi skulle til kirke. Far (John Kleiven) var veldig flink kirkegjenger. Hver eneste søndag dro han av sted. Det var en hel time å gå. Han var også med i skolestyret, jordstyret og Herredstyret, og da måtte hen også gå ned Kleivstien, for møtene ble holdt på Vigmostad. Da hadde han en sykkel som han bar ned. Og så syklet han opp langs elva til Vigmostad. Når han skulle tilbake igjen, måtte han bære sykkelen opp igjen til Kleiven. Noen ganger lot han den også stå igjen under bakken, men det var bare når han visste at han snart måtte ha en tur til Vigmostad igjen.

Kleivstien. Foto: Elisabeth Vigmostad

Kleivstien. Foto: Elisabeth Vigmostad

Der er egentlig to Kleivstier. Men den andre går så bratt nedover at det er vanskelig å ta seg fram der. Den går ned ved siden av Kleivsfossen. Jeg har gått der noen ganger, og bestemor mi gikk mye der. Hun kom av og til opp til oss på Kleiven for å være noen dager. Ei gang hun var hos oss, ville hun absolutt gå den veien da hun skulle ned igjen. Hun var nitti år da, så min far ville ikke at hun skulle gå der alene. Derfor fikk jeg jobben med å følge bestemor ned. Det syntes jeg var veldig moro. Vi gikk nedover de bratte stupene, og bestemor greide seg svært godt.

Pappa arbeidet i flere år med å få en grei kjørevei til Leland. Han satt jo i Herredstyret og hadde god anledning til å fremme et slikt forslag. Men det var vanskelig å få enighet om en slik vei, så det ble aldri noe av det. Derfor ble det heller til at han og naboene laget til en lettere sti for skolebarna som måtte gå til Einarsmo på skole. Derfor kom den Kleivstien i stand som vi brukte til skolevei. Jeg tror ikke de skjøt noe stein eller fjell, men de måtte stelle en god del på stien slik at den ble framkommelig. Resultatet ble en sti som var lettere å gå enn den gamle, men den var fremdeles bare som en «gjeidesti».

På grunn av dette ble jeg en av de første som gikk den nye Kleivstien. Det var Georg, Dagny og jeg som fikk denne skoleveien. Det var i 1932 at denne stien ble laget.

– – –

Les også mer om Kleivstien i Glimt fra Lindesnes 2008 s. 116 i artikkelen skrevet av Astrid Solås og John Kleiven.